Sjablongmalte ventilasjonsrister i festsalen

Festiviteten i Larvik har gjennomgått en stor forvandling og gjenoppstått som et praktbygg til glede for byen. Bygningen er blitt tilpasset til ny bruk, noe som har ført med seg nye krav om både ventilasjon og brannsikring. I Festiviteten har de klart å løse dette uten at det går på bekostning av  verken interiør eller eksteriør.

Larvik var en viktig by for handel og sjøfart på 1700-tallet. Området rundt Storgaten var viktig for byens handelsborgere og var et sosialt elitestrøk. I 1792 gikk hele området opp i flammer i en stor bybrann. Kjøpmannen Rasmus Linaae bygde opp en ny trevilla i Storgaten 44 etter brannen. Rundt 1810 kjøpte Even Bull huset og utvidet det ved å forhøye andre etasje. I tillegg fikk huset empirestil med halvvalmet tak og store krysspostvinduer.

I 1872 kjøpte Klubbselskapet gården. De ga arkitekten Paul Due oppdraget med å tegne en ekstra fløy som skulle fungere som festivitetslokaler. Den nye fløyen ble bygget i mur og nygotisk stil, med spissbuer rundt vinduene og en teatersal med rik dekor og fargebruk, forgylt stukkatur og illusjonsmalt brystning mot sjøsiden. Samtidig ble trebygningen endret og oppgradert etter Dues tegninger. Det var også da bygningen fikk det passende navnet «Festiviteten». I 1883 kjøpte kommunen Festiviteten, som ble et viktig offentlig bygg for Larvik. I festsalen i murbyggets andre etasje var det teatersal, og i tillegg flyttet funksjoner som bystyresal, formannskapsrom og ordførerkontor inn.

På 1950-tallet ble bygningen modernisert etter datidens idealer. Fasaden ble strippet ned og kledd med rabbitzpuss for å gi inntrykk av modernisme. Innvendig ble den opprinnelige planløsningen delvis fjernet og kraftig ombygget. Bygningen var i bruk som rådhus frem til 1988, og den sto deretter tom i mange år på grunn av kritisk forfall. I 2008 ble fasadene delvis tilbakeført, men det gjensto fortsatt store arbeider både utvendig og innvendig. I 2020 ble bygningen kjøpt av private utviklere som gjennomførte en totalrehabilitering og delvis tilbakeføring. Festsalen, som er Norges tredje eldste teatersal, har blitt tilbakeført til fordums prakt, og bygget har fått nytt liv.

Da arbeidet med istandsettingen startet for fullt i 2020, ble det klart at festsalen, som ligger i andre etasje i murbygningen, skulle få en helt spesiell plass i prosjektet. Byggherre bestemte seg for at salen skulle få en fullstendig antikvarisk restaurering, selv om rommet ikke har formelt vern. I løpet av årene var festsalen malt over i flere omganger, og var dekket av blå og hvit plastmaling da prosjektet startet opp. Det var utført forundersøkelser av NIKU som avdekket den rike opprinnelig dekoren og fargene, tegnet av Paul Due, som lå under malingslagene. Når festsalen skulle tilbakeføres ble himlingen en viktig del av rommet igjen. Dette påvirket prosjektet til å finne gode løsninger for ventilasjon- og sprinkleranlegg.

Ventilasjonsanlegget ble lagt i eksisterende hulrom, og særlig rundt og under scenen var det god plass. På hver side av scenen ble det montert en høy ventilasjonsrist som går fra scenegulvet og nesten helt opp til himlingen. Ristene er malt i samme rosa farge som veggene og er dekorert med sjablongmalerier. Fronten på scenen består av kassetter i tre som er malt med dekorasjonsmaling. Tre av kassettene er byttet ut med ventilasjonsrister, som også er malt med samme farge og dekor. Løsningen med å utnytte eksisterende hulrom og tilpasse ventilasjonsristene i interiøret, gjør det moderne ventilasjonsanlegget lite synlig.

Sprinkleranlegget er lagt på loftet, og det er kun dysene som er synlige i taket. Dysene er symmetrisk plassert i hvert hjørne av de rektangulære dekorasjonsmaleriene. I tillegg er de malt lys rosa slik at de går i ett med taket.

I resten av bygningen er ventilasjonsanlegget og sprinkleranlegget lagt synlig under himlingen.   Dette er deler av bygningen hvor man  har lagt mindre vekt på restaurering og tilbakeføring, og mer på ny bruk i form av kontorlokaler og fellesarealer. I disse områdene er det tilført nye materialer og løsninger, men disse knyttes sammen med resten av bygningen med en bevisst fargepalett som er hentet fra de opprinnelige interiørene. Ventilasjonskanaler og rør er malt i samme farge som himlingene, noe som toner dem  ned.

Utvendig er det lagt  stor vekt på å unngå synlige rister i fasaden. I stedet er ristfelt for innkast og utkast integrert både i zinktekkingen i taket, under takskjegget og nedfelt inntakskammere i bakken foran bygningen. I interiøret er tekniske installasjoner og aggregater lagt i kjelleren, og eksisterende hulrom og pipeløp er utnyttet til kanalføringer.

I bygninger som ikke har hatt ventilasjon eller brannsikring opprinnelig, kan teknisk infrastruktur fort bli et fremmedelement og ødeleggende for opplevelsen. I samarbeid med rådgivere som har kunnskap om ventilasjon og brannsikring, er det mulig å finne gode, skjulte løsninger. For eksempel kan man ta i bruk eksisterende hulrom og tilpasse rister og dyser med farger. Dette kan føre med seg noen tekniske kompromisser eller ekstra kostnader, men det er ikke alltid man trenger å være like påpasselig i alle rom.

Ved å prioritere hva som er mest viktig i de ulike rommene, kan man velge tilpassede løsninger i enkelte rom, mens andre kan gjennomføres med standardløsninger.