Myke overflater i formannskapssalen

I Arendal gamle rådhus er historiske overflater i formannskapssalen ivaretatt, samtidig som at utfordringer knyttet til akustikk og tekniske installasjoner er løst.

Arendal gamle rådhus ble tegnet av arkitekt Peder B. Jessen og oppført i 1813-1815 som privatbolig for Morten M. Kallevig. Bygningen er en fire-etasjes hvitmalt patrisierbygning, og er tydelig inspirert av samtidens europeiske murarkitektur. Da den ble bygget var den landets høyeste trebygning, og den er et imponerende syn med sin plassering ved sjøen på Tyholmen.  I 1844 ble bygningen kjøpt av Arendal by og benyttet som bolig og kontor for byfogden. Frem til 2004 fungerte bygningen som Arendals rådhus, mens den i dag benyttes til kommunal virksomhet og utleie.

Interiørene i Arendal rådhus var inspirert av københavnklassismen. Representasjonssalen i andre etasje er utført med stukkatur, brystninger og en brannmur med buet nisje omrammet av pilastrer. Slike interiører var vanlig blant datidens handelsborgere. I denne perioden begynte også tapet og gardiner å bli vanlig hos den norske borgerklassen. Typiske interiørtekstiler fra denne tiden var relativt enkle og laget av ull eller silkedamask.

Da bygningen fungerte som rådhus, ble salen i andre etasje brukt som formannskapssal. I dag er salen brukt som møterom.

Formannskapssalen i andre etasje egner seg godt som et større møterom for fysiske og digitale møter. Moderne møtelokaler i historiske bygg med stor takhøyde og rik stukkatur kan være utfordrende med hensyn til akustikk. For at rommet skulle kunne brukes som møterom, måtte moderne teknikk på plass og det var nødvendig å løse utfordringer knyttet til akustikken i rommet. I et moderne bygg er ofte løsningen på akustikkproblemer akustikkplater eller puss. I historiske interiører, slik som salene i Arendal rådhus, er dette problematisk, fordi  akustikkplater eller puss ville skjult eller ødelagt lister og stukkatur.

De store salene i Arendal rådhus har alltid vært ment for mange mennesker. Da salen var i bruk på 1800-tallet, var rommet sannsynligvis innredet med både gardiner, tepper og stoppede møbler som dempet akustikken. Dagens møterom preges derimot av rene flater, som store konferansebord og skjermer, og har få tekstiler og gjenstander. Det gir et helt annet lydbilde.

For at et møterom skal fungere, er det viktig at alle møtedeltagere kan snakke til hverandre med normalt stemmeleie. I formannskapssalen Arendal er dette problemet løst ved å se tilbake på de historiske løsningene. I stedet for å montere akustikkplater i taket og på veggene, er det brukt tekstiler for å dempe lyden og skjule tekniske installasjoner. Et dekkende gulvteppe og gardiner har sørget for gode forhold i et moderne møterom. En gardin fra taklist til gulv myker opp akustikken i rommet, samtidig som ledninger og tekniske installasjoner kan skjules bak den. Fargesettingen på vegger og tekstiler er samstemt, og står godt mot knelist, dører og stukkatur.

Tekstilmaterialer har en lang interiørtradisjon, og har mange gode egenskaper som gjør at de egner seg i historiske interiører. Tekstiler kan dekke til overflater og dempe lyd uten at det medfører store tillegg eller inngrep.