Universell utforming av entréer

Ved Geofysisk Institutt i Bergen er det etablert trinnfri adkomst til sidebygningene via hagen. Det terrasserte hageanlegget har fått gangveier som knytter hovedbygget sammen med sidefløyene. De rikt dekorerte dørpartiene er tilgjengeliggjort med ramper og dørautomatikk, som styres fra frittstående betjeningssøyle.

Geofysisk Institutt var første nybygg i det som skulle bli Matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Bergen. Geofysisk institutt er tegnet av arkitekt Egill Reimers i en stram form i nyklassisk stil. Det monumentale anlegget kom til i to byggetrinn, midtbygget i 1928 og de to planlagte sidefløyene ble ikke bygget før 1951. Anlegget markerer enden av den akademiske aksen langs Nygårdshøyden.

Det fredete anlegget Geofysisk Institutt er formet som en hestesko. Den har en sentrert hovedbygning med like sidebygninger på hver side. Hagen i midten ligger i et skrånende terreng, opprinnelig anlagt som terrasseringer. For besøkende og brukere med bevegelseshemninger var det opprinnelig lange omveier og begrenset tilgang til hagen.

Det er et viktig prinsipp at alle skal ha tilgang til offentlige bygninger, fortrinnsvis via samme hovedinngang. I forbindelse med et større samlokaliseringsprosjekt og rehabilitering av anlegget, ble det gjort tilpasninger i hageanlegget i form av skrånende gangveier for å skape trinnfri adkomst mellom de tre bygningene. Slik ble sidebygningenes hovedinnganger ble tilgjengelige.

Dørpartiene til sidebygningene er rikt dekorert med monumentale steinarbeider i omrammingen, og de opprinnelige tredørene er bevart. Tilpasningstiltakene ble derfor vurdert nøye for å skåne dørmiljøet, og tiltakene skulle gjøre minst mulig inngrep i det opprinnelige og godt bevarte bygningsdelene. Løsningen ble ramper med samme heller som på plassen foran, med en enkel håndløper. Dørene ble rehabilitert og fikk dørautomatikk. Styringspanelet for dørene er plassert i frittstående søyler oppe på rampens repos, uten synlige kabelføringer.

Betjeningssøylene har siden blitt videreført, og går nå igjen på hele anlegget. Dette er positivt både for dørmiljøene og for brukerne som kan orientere seg med gjenkjennbare elementer.

Ved å la nye tillegg fremstå så enkle som mulig, kan resten av anlegget og de historiske dørene tre fram med sine kvaliteter.