Midlertidig sikring og dokumentasjon av truet bygning

Den tidligere gruvebyen Hiorthhamn på Svalbard er utsatt for kysterosjon. Deler av det historiske anlegget, blant annet taubanestasjonen, står i fare for å gå tapt. I påvente av en eventuell løsning for å sikre bygningen, har Riksantikvaren fått gjennomført digital dokumentasjon av taubanestasjonen. Målet er å sikre kildeverdier, bidra til å samle kunnskap og dokumentere taubanestasjonen for ettertiden.

Kulturmiljøet i Hiorthhamn inngår blant de 100 prioriterte kulturmiljøene på Svalbard, og utgjør den nest største samlingen av stående automatisk fredete objekter på Svalbard.

Hiorthhamn er en nedlagt gruveby på østsiden av Adventfjorden på Svalbard. Gruvebyen ble anlagt i 1917 av A/S de Norske Kulfelter Spitsbergen. Da ble bygninger og maskiner flyttet hit fra det nedlagte anlegget Advent City, litt lenger ut i fjorden. Driften på Hiorthhamn ble stoppet i 1921, men forsøkt gjenopptatt i perioden 1937–1940. Kulturmiljøet på Hiorthhamn representerer restene etter ett av de mange forsøkene på å utvinne kull på Svalbard.

I dag består Hiorthhamn av 14 bygninger, i tillegg til andre rester fra gruvedriften slik som taubanebukker, skinneganger og veifar mm. Flere av bygningene er i bruk som hytter, og området er et populært utfartssted for turister og lokalbefolkningen i Longyearbyen.

Taubanestasjonen er en høy og kjent markør i landskapet, med stor symbolverdi for stedet. Den er sentral og vesentlig for å forstå hele anlegget og sammenhengen mellom fjell og sjø – fra gruve til utskipning. Stasjonen ligger lengst sør på området, og ble bygget i forbindelse med det andre forsøket på oppstart av gruvedriften, like i forkant av 2. verdenskrig.

Kysterosjonen flytter masse slik at strandlinjen endrer seg. Dette er en kjent problematikk for flere kulturminner på Svalbard, og det er en stor utfordring på Hiorthhamn. Alvorlighetsgraden av dette har økt de siste årene, og representerer stor fare for flere av kulturminnene i området, særlig for taubanestasjonen og smia.

Smia på anlegget var opprinnelig plassert ved siden av Taubanestasjonen. På grunn av erosjonen hadde bygningen fått store skader, og bygningen måtte flyttes lenger inn på land i 2021. Smia er en relativt liten og enkel bygning som enkelt lot seg flytte. Taubanestasjonen er derimot langt mer komplisert som konstruksjon, og mye mer krevende å flytte, sikre og stabilisere. Som et midlertidig sikringstiltak ble det i 2021 lagt ut større voller av steinmasser i forkant og på siden av bygningen der erosjonen truer mest. Det er usikkert om sikringstiltakene vil være tilstrekkelige for å sikre bygningen fram til vi har en avklaring på om og eventuelt hvordan taubanestasjonen kan sikres permanent. Derfor ble det høsten 2021 gjennomført dokumentasjon av bygningen inkludert de tekniske innretningene, slik at vi har denne dokumentasjonen til ettertiden dersom bygningen går tapt.

Riksantikvaren klimastrategi trekker frem at tap av kulturhistoriske verdier som følge av klimaendringene i en del tilfeller vil være uunngåelig, eller fordi det vil skorte på ressurser til å sikre dem. Klimastrategien peker derfor på viktigheten av å dokumentere prioriterte kulturmiljø før de går tapt, for å sikre kildeverdier og bidra til å samle kunnskap.

Dokumentasjonen av Taubanestasjonen på Hiorthhamn bidrar til å sikre kildeverdier og verdifull kunnskap om oppbygging, materialer, utforming og ikke minst den tekniske funksjonen som bygningen hadde. Denne dokumentasjonen gir også ny kunnskap som kan brukes aktivt for å vurdere hvordan eventuelle risikoreduserende- eller permanente sikringstiltak kan gjennomføres.

Vi må forberede oss på at ikke alle utsatte kulturminner kan reddes, og at enkelte vil gå tapt. Det er derfor viktig å bruke alternative metoder for sikring av kunnskap. Digital dokumentasjon vil aldri være en fullgod erstatning for det faktiske kulturminnet. Samtidig vil dokumentasjonen redusere tapet av kunnskap og gi oss mulighet til å formidle Taubanestasjonen på en ny måte og gjøre den tilgjengelig for flere, uten å måtte være på stedet.

Forfatter: Aase Eskevik-Hogfeldt