Klimatilpasning

Istandsetting og klimatilpasning av kirkeruin

Holla kirkeruin sett fra sør. Foto: Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren

Om prosjektet

Holla kirkeruin har stått som ruin siden stedet fikk ny kirke i 1867. I ettertid, og spesielt siden 1920-tallet, er det gjennomført ulike større og mindre reparasjoner av murverket. Siste konservering var ferdig i 2020. Da ble det lagt stor vekt på metoder og materialer som sikrer  ruinen og legger til rette for formidling under økende klimabelastninger.

ADRESSE
Holla kirkeruin, Ulefoss

VERNESTATUS
Automatisk fredet

PROSJEKTET
Istandsetting/konservering i samarbeid med Riksantikvarens ruinprosjekt

KONTAKT
Nome kommune

Holla Foto: Riksantikvaren

Historikk

Holla kirkeruin ligger på Hollahøyden på Ulefoss i Nome kommune, Vestfold og Telemark. Kirken ble oppført på 1200-tallet. Deler av kirken ble revet i 1878 etter at Holla nye kirke sto ferdig i 1867.

Holla Kirkeruin, Holla Gamle Kirke Vestveggen under konservering. De nye kalkfugene er foreløpig nesten helt hvite. Slik var hele kirken i middelalderen.

Utfordringer og løsning

Gjennom årene er det blitt gjort større og mindre reparasjoner på kirkeruinen, til enhver tid med det beste folk kjente til av materialer og metoder. I dag ser vi at enkelte materialer og metoder som er benyttet ikke var til beste for ruinen på lang sikt.

En viktig føring for konservering av middelalderruiner er at de skal konserveres ‘som funnet’. Dette innebærer at vi skal løse tekniske problemer, men at vi må holde oss innenfor rammer som sikrer at ingen av ruinens bygningselementer eller ornamentikk blir endret. På Holla var det to hovedutfordringer: ruinen var fra 1920-tallet og utover konservert med sementholdig mørtel, og toppavdekningen i skifer var ikke lenger tett. Resultatet var en fuktig murkjerne som var utsatt for frostsprengning.

Mens prosjektet pågikk, ble det en økende bevissthet omkring klimautviklingen. Dette gjaldt både klimaendringer siden middelalderen, i forrige århundre og i tiden som ligger foran oss. Klimaet har til enhver tid påvirket hvordan vi konserverer ruinene. Kunnskapen om et hardere klima med mer vind og nedbør i fremtidenpåvirket derfor prosjektet i material og metodevalg denne gangen også.

For å løse de tekniske utfordringene og stanse nedbrytningen av ruinen, var det nødvendig å konservere ruinen på nytt. Sement er som regel et uegnet fugemateriale for ruiner fordi materialet er for tett. Dette fører til at vann trenger inn i sprekker og lignende, uten å slippe ut igjen. Derfor ble sementfugene forsiktig meislet ut og erstattet med kalkmørtel. Kalkmørtel er et diffusjonsåpent materiale, slik at vann som trenger inn i ruinen kan slippe naturlig ut igjen.

Problemet med toppavdekningen lot seg ikke løse ved hjelp av ny fuging. Skiferen fra 1920-tallet var av ujevn kvalitet. Den var byttet ut eller supplert flere ganger, og tetningene mellom hellene var oppsmuldret. Tetningsstoffet var også av en type som ikke tåler lys og temperatursvingninger over tid. Skiferen ble derfor fjernet, og det ble lagt ny toppavdekning med membran og elementer i fiberbetong. Prosjektet valgte betongelementer fordi man trengte et materiale som lå støtt. Samtidig skulle det slisses for dryppnese, og etter hvert montering av lyslister. Fiberarmeringen ble valgt å unngå rust i armeringen. Betongelementene er støpt enkeltvis slik at de følger linjene i murkronen, akkurat slik som skiferen ble lagt på 1920-tallet.

Holla Kirkeruin Toppavdekningen følger linjene fra 1920-tallet Foto: Inger-Marie Aicher Olsrud, Riksantikvaren

Læringspunkter

Det lønner seg å ta seg god tid til å vurdere ulike tiltak og hvordan de gjensidig påvirker hverandre. Derfor er det viktig å balansere løsningen for å beskytte ruinen opp mot opplevelsesverdier.