Villa Lofoten – overnatting i et tradisjonelt fiskevær

Ut mot Norskehavet står de grånede bygningene på fiskeværet i Kvalnes havn. Gjennom en nøysom rehabilitering og med innredning av nytt og gammelt norsk design, knyttes fortid og nåtid sammen. I tilpasningen til ny bruk av fiskemottaket og produksjonsanlegget, har eieren lagt vekt på å ivareta de opprinnelige kvalitetene i bygningsmiljøet, overflatene og rommene.

Fiskeværet på Kleivan havn på Kvalnes er et typisk mindre fiskevær i Lofoten. Fiskemottak og produksjonsanlegg ble etablert av fiskerbonden Anton Kristoffersen, bestående av blant annet salteri, trandamperi, rorbu og kaianlegg. Bygningene ble oppført fra tidlig 1900-tallet fram til 1970-tallet.

I 2005 fikk fiskeværet ny eier. Bygningene, som fortalte historien om nyere tids fiskerihistorie, var på det tidspunktet forfalne eller allerede tatt av vær og vind. De tre bygningene som sto igjen var salteriet, rorbua og trandamperiet.

Salteriet lå ytterst ut mot kaia. Saltingen av fisken foregikk i første etasje, mens de øvrige etasjene ble brukt til oppholdsrom. Opprinnelig var bygningen dobbelt så stor, men deler av den hadde blitt revet. Rorbua var forfallen, men relativt intakt både innvendig og utvendig. I tillegg sto trandamperiet igjen, mellom rorbua og sjøen.

Etter 10 års omfattende istandsettelse og gjenoppbygging har fiskeværet blitt til «Villa Lofoten», et sted for formidling av fiskehistorien, et populært overnattingsreisemål for mennesker verden over og en arena for kunst- og kulturproduksjon.

For å sette i stand det historiske fiskeværet allierte den nye eieren seg tidlig med dyktige, lokale håndverkere og arkitekter. Målet var å legge til rette for ny bruk, og samtidig bevare så mye som mulig. En stor del av jobben har vært å reparere, men også rekonstruere bygningsdeler.

De opprinnelige vinduene var i for dårlig stand og ble erstattet med kopier som er laget av kjerneved i furu, behandlet med linolje. I tillegg ble det satt inn nye vinduer på utvalgte steder i fasaden. Alle bygningene skulle få ny bruk for overnatting, og eieren ønsket å legge til rette for at gjestene skal få oppleve utsikten. De nye vinduene kan skjules med skodder og landgangsdører, som også beskytter mot vær og vind.

Salteriet ligger ytterst mot kaia. Bygningen er i praksis kuttet på midten, og den har fått et karakteristisk utseende som eieren gjerne ville beholde. Samtidig forteller bygningen en historie om forfall og endring. Innvendig har bygningen blitt kledd med finerplater, og lokale håndverkere har bygget en ny trapp som er tilpasset bygningen.

Trandamperiet bærer fortsatt tydelig preg av sin opprinnelige funksjon. I det ene oppholdsrommet står fortsatt kokekar og utstyr som ble brukt i trandampingen, og veggene er synlig impregnert i gammel olje. I tillegg er det laget et nytt oppholdsrom med mer moderne fasiliteter for overnatting og kjøkken.

Rorbua, som er bygningen lengst vekk fra havnekaia, var den som var i best stand. Midtrommet fremstår som en opprinnelig rorbu, og bærer fortsatt preg av fiskernes dagligliv. I tillegg har den blitt utvidet på begge sider for å få plass til flere overnattingsgjester.

I det store prosjektet har de hatt en pragmatisk tilnærming til fordeling av ressursene. Det er derfor valgt enkle baderom som er lagt med linoleum og praktiske IKEA-kjøkken enkelte steder. Samtidig har de lagt vekt på høy håndverkskompetanse og arkitekttegnede løsninger med fokus på lokale materialer, spesialtilpassede møbler og trapper, og bevarte spor av fiskeværets produksjon.

• Bevaring av opprinnelige kvaliteter, som materialer og elementer knyttet til den opprinnelige funksjonen i anlegget.
• Nye, moderne og stedstilpassede løsninger i interiøret.
• Bruk av lokale håndverkere og leverandører.
• Næringsvirksomhet i form av overnatting, kunst og kulturprosjekter.