Med ombruk og omsorg ble boligen mer funksjonell

Da tredje generasjon overtok boligen som Knut Knutsen tegnet på 1960-tallet, fulgte nye behov med. En lite disponert underetasje kunne bli løsningen på familiens plassbehov, men endringene måtte gjøres på en skånsom måte og med respekt og omsorg for den opprinnelige arkitekturen.

Boligen i Kvernstien på Blindern i Oslo sto ferdig i 1968 og er tegnet av arkitekt Knut Knutsen (1903-1969). Forholdet til omgivelsene, samt en upretensiøs og naturlig formgiving, er tydelig i mange av Knutsens prosjekter. Utover andre halvdel av sekstitallet tegnet han flere hus- og hytter med knapp detaljering, vinduer uten oppdeling og en utforming der bygningskroppens relasjon til omgivelsene spiller en viktig rolle.

Kvernstien er blant prosjektene som trekkes frem fra nettopp denne perioden i Knutsens virke, og her finner man flere av de nevnte kjennetegnene. Bygningsvolumets plassering drar nytte av høydeforskjellen i terrenget, og gir en syd-vestvendt hage på øvre nivå. Standarden er nøktern, men huset har store vinduer og rikelig med lysinnslipp.

Huset har alltid vært i familiens eie, og da tredje generasjon skulle ta over, var det behov for ombygging og tilpasninger til en barnefamilie. Knutsen selv skal ikke ha vært fremmed for ombygging. Han har selv beskrevet hvordan bygninger burde planlegges for fremtidige utvidelser og «knoppskyting». Samtidig var han opptatt av arkitekturens og bygningers betydning i miljøsammenheng, særlig med tanke på materialvalg.

Utfordringen lå i å tilrettelegge for nye beboeres ønsker, som i stor grad var knyttet til arealbehov, og samtidig gjennomføre endringene med respekt for Knutsens arkitektur. Det ble et viktig prinsipp for ombyggingen å jobbe videre med kvalitetene i Knutsens arkitektur og ivareta og videreføre en nøktern materialbruk og detaljering.

I underetasjen var det tidligere en hybel, boder og et verksted. Underetasjen var ikke i daglig bruk, og hadde kun en enkel trappeforbindelse mellom etasjene. Trappen lå i et eget trapperom,  som i sin tur delte kjøkkenet fra spisestuen i etasjen over.

Det var et stort ønske om å få inn mer lys til arealene i underetasjen, men uten at det ville føre til store fasadeendringer. Løsningen ble å flytte trappen. I fasaden mot nord-øst var det allerede et større glassfelt, og med en større, åpen trappeutsparing faller nå lyset fra vinduet naturlig ned i underetasjen. Denne løsningen gir også kontakt med hagen, og utsyn på vei opp trappen. Plasseringen av trappen er med dette blitt mer sentral, og etasjene knyttes nærmere sammen for bruk i hverdagen. Det ble mulig å innrede et nytt, langstrakt stuerom i underetasjen, fortsatt med bodplass langs bakveggen. Mot hagen ble plasseringen av dører og vindu byttet om, men glassformatene og linjene i fasaden ble beholdt.

Byggmesteren tok vare på panelet da vegger ble revet og himling åpnet. Dette er direkte gjenbrukt ved ombyggingen. Der trappen tidligere lå, er det felt inn originalbord i himlingen. Toppsvillen i den tidligere veggen er beholdt. Det tok etter hvert slutt på gammelt panel, og i trapperommet er det supplert med panel fra i dag.

Behovene som er knyttet til en bolig endrer seg over tid, og ofte er arealutvidelse et aktuelt tema. Da kan det være lett å tenke at et tilbygg er det eneste alternativet. Ved å etablere en ny trapp, kunne eksisterende arealer tas i bruk på en ny måte. Ved dette sparte man bygget for ytterligere  tilføyelser og eksteriørmessige endringer. I tillegg er gjenbruk av materialer både økonomisk og klimavennlig, og det kan skape et bindeledd mellom det nye og det gamle som gjør endringer i historiske bygninger mer harmoniske.

Forfatter: Riksantikvaren

Kilde: Atle Leira