Mekanisk malingsfjerning

I et antikvarisk perspektiv er det uheldig å fjerne malingslagene. Da forsvinner også veggenes historikk knyttet til overflatebehandling. Mekanisk fjerning gir også tap av mer enn historiske malingslag, siden pussen også blir slipt. Fjerningen var nødvendig for å unngå at opprinnelig kalkpuss forvitret, og for å sikre uttørking av ytterveggen. For å bevare veggenes detaljer ble hjørner og detaljer skånet for mekanisk fjerning. Videre ble det satt igjen flere referansefelt som viser tidligere malingslag, slik at spor av historiske overflater ble bevart.

Den fredete Hovedbygningen ved NTNU er et nasjonalt symbolbygg. Bygningen ble tegnet av arkitekt Bredo Greve og oppført i perioden 1910-1915 på grunnlag av datidens tekniske og håndverksmessige kunnskap og erfaring. De opprinnelige vinduene er en viktig del av byggets eksteriør sammen med råkopp natursteinsforblending, skvettpuss og utsmykning for øvrig.

Hovedbygningens yttervegger består av to hovedvarianter; kompakt teglvegg murt med natursteinsforblending, og hulmur i tegl med puss på utsiden. De kompakte veggene har utfordringer med fuktopptak i fugene gjennom hårriss, som er et nettverk av tynne sprekker. Fukten ble innesperret mellom utvendig forblending av granittstein og innvendig diffusjonstett maling. På innsiden av yttervegger er det registrert opp til 10 malingslag. For å redusere fuktinnholdet i ytterveggene og øke den opprinnelige kalkpussens styrke, vurderte prosjektet at det var nødvendig å gjenskape en diffusjonsåpen innside ved å fjerne tette malingslag.

Det ble registrert lokale fuktskader på ytterveggenes innside og utside. Skadeomfanget er størst der utstikkende bygningsdeler, vertikale fuger og sprekkdannelser er eksponert for vær og vind.

Fargeundersøkelser viser at de første malingslagene i Hovedbygningen var limfarge som sto eksponert i 10-20 år under uttørking av ytterveggen. Deretter ble ytterveggene i perioden 1929-50 påført flere lag linoljemaling som reduserte diffusjonsåpenheten betraktelig. Etter 1950 ble ytterveggene malt med alkydmaling på innsiden som lukket enda mer fukt inne i veggen.

Kalkpussen på innsiden av ytterveggen er stedvis svært porøs fordi de tette malingslagene hindrer kalkpussen i å puste, og karbonatiseringen stopper dermed opp. Bak fotlistene – der kalkpussen ikke er overmalt – er pussen derimot i utmerket stand.

Tidlig i prosessen testet prosjektet kjemisk fjerning, vanndamp (tapetfjerner) og infrarød varmebehandling. Metodene etterlot en glassaktig hinne, og maling ble sugd opp og tettet porene i underliggende puss. Dette skapte et nytt diffusjonstett sjikt. Det ble derfor vurdert som nødvendig med mekanisk fjerning av malingslagene i problemområdene.

Mekanisk malingsfjerning ble utført med sliperondell. Det ble slipt 2-5 mm ned i den opprinnelige finpussen på åpne veggflater. Detaljer og kanter ble ikke slipt. Deretter ble det påført en kalk- og silikatbasert fiberarmert tynnpuss med god heft til alle underlag (også på rester av oljemaling) for å gi en ensartet struktur på overflaten. Veggene ble malt med silikatmaling for å sikre en diffusjonsåpen innside.

Det er viktig å gjøre en nøye behovskartlegging før omfattende tiltak som mekanisk malingsfjerning gjennomføres. Med tiltaket forsvinner alle historiske overflater og kildeverdien de representerer. Ett eller flere referensefelt i gjennomtenkte plasseringer bidrar til å ivareta noe av kunnskapen. Disse referansefeltene bør markeres både i rapport og på stedet.