Tilpasset isolering tar vare på eksteriør og interiør

Da gatemagasinet Asfalt skulle flytte inn på loftet i Kongsgata 48 i Stavanger, måtte taket fra 1828 isoleres. For å ta vare på bygningens arkitektoniske karakter, både utvending og innvendig, ble etterisoleringen gjennomført på en skånsom og tilpasset måte. Når det er snakk om bevaring av kulturminner og antikvariske verdier, gjelder kravene til energi i TEK17 så langt de passer. I dette prosjektet ble energiytelsen langt bedre enn den var, selv om kravene i TEK17 ikke ble oppfylt fullt ut.

Kongsgata 48 huser en av Stavangers eldste institusjoner, Josephines stiftelse. Bygningen ble oppført i 1828 for misjonær og jurist Søren Daniel Schiøtz og overtatt av stiftelsen i 1834. Stiftelsen ble senere oppkalt etter kronprinsesse Josephine, som bidro med årlige tilskudd til stiftelsens sosiale arbeid for foreldreløse og fattige piker.

I tømmerhuset var det opprinnelig seks store rom med kakkelovner, et moderne kjøkken med komfyr og et spiserom. Loftet på 25 m² ble også brukt som oppholdsrom. Bygningen har en rektangulær form og er kledd i liggende vestlandspanel malt i okergult.  Krysspostvinduene er symmetrisk plassert med smårutete oppdeling. Det halvvalmede taket  er tekket med takstein og har to takopplett mot Kongsgata og ett mot øst. Bygningens historiske karakter er godt tatt vare på utvendig og i konstruksjonen, mens innvendig har det blitt gjort endringer i flere omganger.

I dag fungerer bygningen som lokaler og kafé for Kirkens Bymisjon, og i øverste etasje er det opprinnelige kaldloftet ombygd til kontorlokaler.

Redaksjonen i gatemagasinet trengte nye lokaler og ønsket samlokalisering med Kirkens Bymisjon. De eneste ledige arealene var på loftet, og et arkitektkontor ble engasjert for å tegne ut en løsning. Loftsrommet hadde gjennomgått få endringer, og de synlige sperrene, teglpipa og det gamle sutaket ga rommet en helt spesiell atmosfære.

Det var tidlig i prosessen et ønske om å bevare de innvendige konstruksjonene og opplevelsen av loftet, samtidig som eksteriøret skulle fremstå uendret. For å møte kravene til ny bruk som arbeidsplass måtte taket isoleres.

Kommunen, i samråd med byantikvaren, ga tillatelse til unntak fra kravene til energi i TEK17. Det ble vurdert at verneverdiene var høye, og kommunen stilte tydelige betingelser til tiltaket, slik at kulturminneverdiene ikke ble svekket. Blant annet satte de som betingelse at taket ikke skulle etterisoleres mer enn 5-7 cm og at taksteinen skulle gjenbrukes.

Ved å legge isolasjonen på utsiden, ble faren for kondens minimert, og isolasjonen kunne legges som en helhet over taket for å unngå kuldebroer. Isolasjonen ble lagt med fem cm tykkelse fra fasaden og økte gradvis mot mønet, med en luftspalte på fem cm.

Den gradvise økningen av tykkelsen på isolasjonen sørget for at forhøyningen ikke blir merkbar, blant annet fordi takfoten har beholdt det slanke uttrykket. Veggkledningen ble trukket opp til samme høyde som isolasjonen, og arkene og pipene ble forhøyet for å bevare uttrykket og proporsjonene til bygningen.

De lokale klimaforholdene har mye å si for hvor mye isolasjon som trengs ved etterisolering. Generelt er det de fem til 15 første centimeterne med isolasjon som gir størst effekt, med andre ord kan litt isolasjon ofte utgjøre en vesentlig forskjell. I Stavanger er klimaet fuktig, vindfullt og sjelden svært kaldt. En vindsperre var derfor vel så viktig som isoleringen i dette tilfellet.

• Utvending isolering av taket bevarte opprinnelig interiør.
• Isolering og vindsperring tilpasset lokale klimatiske forhold.
• Godt tilpasset løsning for å unngå uheldig heving av taket.