Om prosjektet
Fastings Minde var opprinnelig en lystgård, men har siden hatt ulik bruk. Siden 60-tallet har den blitt brukt som kontorlokaler. Bygningen inngår i Universitetet i Bergen, som nå har rekonstruert interiørene til et historisk uttrykk, samtidig som lokalene har alle moderne kontorfasiliteter.
ADRESSE
Haakon Sheteligs plass 11, Bergen.
VERNESTATUS
Fredet
PROSJEKTET
Universitetet i Bergen i samarbeid med B+B Arkitekter og Gamle3Hus
KONTAKT
Universitetet i Bergen. Kjersti Vetlejord Børø
I konferanserommet har man installert moderne teknisk utstyr. Foto: Frida McIntosh, Riksantikvaren
Den nye møterommene har godt lysinnslipp. Foto: Frida McIntosh, Riksantikvaren
Historikk
Fastings Minde er den eldste bygningen på Nygårdshøyden, og den eldste bygningen på UiB. Claus Fastings reiste bygningen som sto ferdig som lystgård i 1791. Senere har bygningen blitt påbygget og endret i flere omganger etter hvert som bruken har endret seg, til blant annet Rosenbergs asyl og kontorer for universitetet. Under restaureringen 2018-2020 ble det tatt utgangspunkt i planløsningen fra 1830, da de to sidefløyene ble bygget til.
Utfordringer og løsning
Rehabiliteringen av Fasting Minde har vært et omfattende prosjekt der både reparasjon, rehabilitering, tilbakeføring og rekonstruksjon har vært sentralt. Målet for prosjektet var å størst mulig grad tilbakeføre planløsningen for første etasje fra 1830, som utgangspunkt for å etablere funksjonelle kontorer, møterom og et pauserom med tekjøkken i den historiske lystgården.
De to etasjene i huset er forbundet med en trapp fra 1800-tallet. For å innfri krav om universell tilgjengelighet i hele bygget, ble alle byggets hovedfunksjoner lagt til grunnplanet. Dermed ble det ikke behov for etablering av heis, noe som ellers ville medført store endringer. Til tross for århundrer med endringer, var byggets planløsning intakt bak nyere lettvegger, sammen med gamle dører og listverk. En tilbakeføring var derfor forholdsvis enkel.
Moderne tekniske behov som ventilasjon, solskjerming og audiovisuelt utstyr er løst på skånsomme måter, og har gitt minimale inngrep i hovedkonstruksjonen. Ventilasjon er plassert i eksisterende hulrom og frittstående møbler. Solavskjerming er løst med solregulerende glass og rullegardiner. For AV-utstyr ble det laget egne møbler. Enkelte av disse møblene er laget i eldre stilarter, og ser ut som skjenker når de ikke er i bruk.
I alle rom ble det gjennomført fargeundersøkelser, og den opprinnelige fargepaletten fra 1830 ble tilbakeført der det var mulig. De fleste overflater er malt med linoljemaling. I noen rom ble det brukt limfarge. Også fasadene er rehabilitert, da det var råteskader i nedre deler av laftet og deler av bjelkelag som måtte bli skiftet ut. Som et ledd i oppbyggingen av lokal tradisjonell håndverkskompetanse, ble det arrangert kurs i varmlesking av kalk under arbeidet med å sette istand grunnmuren.
Solavskjermingen er løst med gardiner som står i stil med bygningens opprinnelige interiør. Foto: Frida McIntosh, Riksantikvaren
Læringspunkter
Gjennom grundig arbeid med volumer, materialer og detaljering har man fått et heistårn og en ny heis som glir inn og blir en del av eksisterende arkitektur i borggården. Tilbygget framstår som et varig og verdig tiltak, og blir slik sett et tydelig symbol på at tilgjengelighet i vår tid tas på stort alvor.