Fra bilvaskehall til nabolagets samlingssted

Med respekt for kvalitetene i den eldre bygningsmassen, har St. Halvards gate 33 blitt utviklet til et samlingssted . En ny, innovativ bruk av teglstein i fasaden har redusert klimagassutslipp fra prosjektet og gitt bygningen et nytt uttrykk som spiller på det gamle.

Eiendommen i St. Halvards gate 33 har historie tilbake til middelalderen, som hospital, villa, og etter hvert verksteder, kontorer og lagerhall.

Sør på eiendommen ligger en stall i mur fra 1912, og i 1962 bygde entreprenørfirmaet Høyer-Ellefsen en lagerbygning levert av Moelven. Lagerbygget var opprinnelig i en etasje med enkel metallkledning. I senere tid har lageret blitt bygget om både utvendig og innvendig, blant annet har det opprinnelige saltaket blitt hevet i forbindelse med at bygningen har fått en andre etasje. På dette tidspunktet ble også metallkledningen erstattet med fasader i tegl.

I 2015 kjøpte dagens eier, Einar K. Holthe, stallen sammen med en gruppe partnere, og i 2018 kjøpte de også lagerbygget fra 1962. Da de tok over, var det bilvaskehall, kontorer og lager i bygningene. Siden da har de jobbet med å legge til rette for ny bruk av bygningene, noe som har gitt store effekter for nabolaget i Gamlebyen.

Da ny eier tok over eiendommen, gikk han inn i prosjektet med et utgangspunkt om at mest mulig av det eksisterende skulle beholdes. I tillegg ønsket han å legge til rette for ny, utadrettet bruk av eiendommen. I stallen ble kaffebar og kaffebrenneri etablert i første etasje. Andre etasje hadd e kontorer, og denne bruken ble videreført.

I bygningene fra 1962 og 1980-tallet var det bilvaskehall og lager, og disse arealene krevde større endringer. Da de satte i gang arbeidet, viste det seg at teglsteinsbygningen fra 1962 var en massivtrekonstruksjon med teglfasade. For å ta i bruk første etasje på en mer utadrettet måte, ønsket eierne å åpne fasaden mer.

I utgangspunktet var det en lukket teglstensfasade som ikke la særlig godt til rette for liv i første etasje. Arkitekten tegnet sammen med utviklingsselskapet og eier et forslag om å sette inn større vinduer og dører i første etasje. I samråd med Byantikvaren valgte de en løsning som bygget videre på det industrielle preget som karakteriserer bygningen. Byantikvaren hadde også innspill til hvordan skiltingen kunne løses, slik at det stramme og rytmiske preget i fasaden ble opprettholdt uten for mange forstyrrelser.

Først ble fasaden, som besto av hulltegl og sementmørtel, demontert. Det ble testet ut en ny metode for å rense hulltegl for sementmørtel, som frem til nå har vært utfordrende. Metoden viste seg å være effektiv, og kan tas i bruk på større prosjekter.

Det ble støpt nytt gulv i bygget fra 1962, og dette skjedde i sammenheng med terrengbearbeiding utenfor slik at det ble trinnfri inngang. Deretter ble det satt inn store vinduer og glassdører i første etasje.

I utgangspunktet var planen å mure opp hele fasaden med samme teglstein som hadde blitt demontert. Deler av fasaden var skadet i en tidligere brann og det var ikke nok stein til å dekke behovet i den nye, oppmurte fasaden. Byantikvaren i Oslo anbefalte at materialbruken i fasaden skulle videreføres. Valget falt derfor på en utradisjonell og innovativ løsning: skåret teglstein som ble lagt som spon på fasaden, såkalt skjermtegl.

Prosjektet ble gjennomført med støtte fra Oslo kommune gjennom Klima- og energifondet . Mellom vinduene ble det murt opp felt, eller pilarer, med steinen som hadde blitt demontert og renset. For den nye fasaden skaffet de avfallsstein som ble gjenbrukt fra et annet prosjekt. Mursteinen ble skåret i skiver, og på den måten fikk man fire ganger så mye fasadekledning per stein. Løsningen har vist å ha svært gode frostmotstandsegenskaper i laboratorietester, i tillegg til at steinen ser pen ut.

Ved å bruke ombrukstegl på den 75 kvm store fasaden, har samfunnet blitt spart for fire tonn avfall og ett tonn CO2. Produksjon av ny teglstein fører til klimagassutslipp: faktisk 100 ganger så mye som om man bruker ombruksstein. Det beste er å unngå at noe blir avfall i utgangspunktet, men ombruksmaterialer kan være et godt bidrag for å redusere klimagassutslipp fra prosjektet.

Mange bygninger har ikke formelt vern, men kan likevel ha stor verdi i et kultur- eller lokalmiljø. Ved å kartlegge hvilke kvaliteter og arkitektoniske trekk som er de viktigste å ivareta, er det mulig å gjøre endringer som legger til rette for ny bruk, samtidig som vi bevarer særtrekk for fremtiden.

Ved Gamlebyen Loft ble det industrielle preget ivaretatt, og materialbruken i fasaden videreført på en ny måte. Eksempelet viser at innovasjon og nye løsninger kan gå hånd i hånd med bevaring, så lenge det er gjennomtenkt og underbygger den opprinnelige bygningens kvaliteter.