Flytting av bygninger på Svalbard

Kysterosjon er en klimautfordring vi står overfor, og Svalbard er spesielt utsatt. Fangststasjonen Villa Fredheim var truet av kysterosjon. For å kunne bevare det historiske bygningsmiljøet med flere små bygninger, måtte anlegget flyttes lenger opp på land.

Fredheim er en av de største fangststasjonene på Svalbard, brukt som hovedstasjon fra midten av 1920-tallet. Fangststasjonen består av flere mindre bygninger, der Villa Fredheim var mer et hjem enn en vanlig funksjonell fangsthytte. Fredheim var en arbeidsplass med flere bistasjoner knyttet til seg, selvskudd for isbjørn og revefeller.

Øst for Villa Fredheim ligger Gammelhytta. Strandkanten ved Fredheim raser stadig ut, og Gammelhytta måtte også i 2001 flyttes for at bygningen ikke skulle rase på sjøen. På grunn av vedvarende kysterosjon ble Villa Fredheim med tilhørende bygninger flyttet opp på neste strandterrasse og lenger vekk fra sjøen i 2015.

Kysterosjon er en prosess der strandlinjen eroderes som følge av tidevann, bølger, stormflo og vind. I de arktiske strøkene har strandlinjen vært beskyttet av havisen. Et resultat av varmere temperaturer i Arktis, er at utbredelsen av havisen blir mindre og at permafrosten tiner. Dette gjør strandsoner i arktiske strøk mer utsatt for bølgeerosjon, både som følge av at strandlinjen er mer eksponert og at kystsonen er mindre stabil. Det er beregnet at erosjonen langs kysten på Svalbard er gjennomsnittlig ca. 30 cm. i året.

Alle tiltak på Svalbard krever nøye planlegging på grunn av vanskelig adkomst de aller fleste steder. I tillegg setter ulike hensyn begrensninger for transport. Fangststasjonen ligger utenfor fastsatte traseer for motorisert ferdsel, slik at tiltaket måtte gjennomføres på frossen mark.
For å flytte den største bygningen, Villa Fredheim, ble det gravd en grøft rundt konstruksjonen og bygningen ble jekket opp slik at stålbjelker kunne tres under bunnstokkene. Pipa ble tatt ned til under taknivåeet, og det ble satt inn en «plugg» i pipeløpet for å avstive denne under flytting. Gulvet, som er et såkalt kryssgulv, det vil si to gulv som ligger 90 grader på hverandre, ble tatt opp og lagret i en container sammen med ovner og annet inventar. Gulvet hadde aviser datert 1937 mellom lagene.
Det var forholdsvis tørt i bakken under bygningen, og dette skyldes at bygningen lå i et svakt hellende terreng som drenerer vannet bort. Bygningen ble innvendig stivet opp med stag, før den ble jekket opp og satt på sleden som bygningen skulle fraktes på. Bygningen sto slik sommeren og høsten 2014, i påvente av snø og frost i bakken før den ble flyttet vinteren 2015.
Kulturmiljøet er nå flyttet i sin helhet slik at bygningene ligger i samme forhold til hverandre som de hadde på sitt opprinnelig sted, slik at opplevelsen av en komplett fangststasjon fremdeles er til stede.
Å flytte et fredet bygningsmiljø er et omfattende tiltak. I dette tilfellet ble det vurdert som nødvendig siden fangststasjonen var truet av kysterosjon, og det er få gode og effektive tiltak for å beskytte strandlinjen direkte eller bygningene på opprinnelig sted. Uten flytting av bygningene ville konsekvensen være at bygningene ble totalskadet innen få år. Fangstastasjonen står nå på stabilt underlag. Sleden som ble laget for å dra Villa Fredheim til ny plassering ligger som et fundament under bygningen, og kan brukes igjen til å dra bygningen lenger inn på land, hvis skulle det bli nødvendig.

Fredheim fangststasjon var et tidlig eksempel på flytting av bygninger på Svalbard, men skal vi flytte for enhver pris? Erosjonsproblematikken er stadig økende, og vi stiller spørsmål om flytting er løsningen for alle de kommende utsatte kulturmiljøene. En motsetning er dokumentasjonen av Taubanestasjonen på Hiorthhamn, som også trues av erosjon, men hvor vi fortsatt vurderer om flytting eller annen alternativ sikring er mulig.