Erosjonssikring av arkeologisk kulturmiljø

Jernvinneanlegget på Hansvollen er et arkeologisk kulturmiljø fra eldre jernalder. Kulturmiljøet er utsatt for erosjon fra Fersbekken som renner gjennom området. For å forhindre alvorlige tap og skader på kulturmiljøet, ble området sikret mot utrasing. For å styre gjenveksten av grønt, ble det lagt på et nedbrytbart erosjonsnett for å holde løsmassene på plass inntil ny vegetasjon harvokst frem.

Det automatisk fredete kulturmiljøet består av et jernvinneanlegg fra eldre jernalder ved Hansvollen, i Meråker kommune. Anlegget omfatter flere ovner og slaggutkast, og ligger på en stor, vid terrengflate ved Fersbekken. Det utgjør et av de eldste kulturminnene etter utmarksnæringer i området. Jernvinneanlegget har i seg selv og gjennom sammenheng med andre kulturminner stor opplevelses-, kunnskaps og formidlingsverdi.

Store vannføringer i bekker og elver kan føre til at løsmasser fra elvekanten løsner og flytter seg. Erosjonsfaren øker med økte vannmengder og vannhastigheter, og mange vassdrag er utsatt for økt hyppighet av store vannføringer som følge av mer nedbør.

Ved det arkeologiske kulturmiljøet Hansvollen jernvinneanlegg renner Fersbekken gjennom området. Erosjon fra vannføringen i bekken har medført skader på deler av jernvinneanlegget, der deler av slaggutkastene var rast ut i bekken. For å unngå ytterligere skade, var det behov for å gjennomføretiltak for erosjonssikring.

I første omgang ble de utsatte delene av jernvinneanlegget dokumentert og kildematerialet ble sikret. Kulturmiljøet ble også kartlagt gjennom geofysiske undersøkelser. Det videre sikringsarbeidet innebar at elveskråningen nedenfor ovnene ble jevnet av med gravemaskin. Hensikten var å oppnå en slakere helning, som er mindre utsatt for utrasing
Jordmassene langs vassdraget viste seg ved gravearbeid å være mer flytende og ustabile enn antatt. Det ble derfor ikke gravd så mye som planlagt. Utjevningen av terrenget ble begrenset til å jevne ut massene i de mest utraste delene av skråningen. Det ble ikke i særlig grad gravd av masser i selve elvekanten. Derfor ble det lagt vekt på å legge opp mye elvegrus og stein nederst i skråningen for å støtte opp jordsmonnet.

I erosjonssonen ble det lagt nedbrytbare erosjonsnett forankret med treplugger. Kombinasjonen av bratt skråning og løse masser gjorde det utfordrende å feste nettene. Nettene bidrar til å holde løsmassene på plass frem til vegetasjonen har begynt å vokse tilbake. Vegetasjonen vil binde løsmassene og bidra til at elveskråningen er mindre utsatt for eroderende krefter.

Tiltaket viser at det kan gjøres errosjonssikring uten at det på sikt vil gi synlige endringer i landskapet.